Frelse - Guds gode gave
Pinsebevegelsen har en lære om frelse som ikke skiller seg fra andre store evangeliske trossamfunn. Frelsen forstås som en aktiv handling fra Guds side der han gjennom Jesu Kristi offerdød og oppstandelse gjenoppretter det forhold til menneskeslekten som gikk tapt på grunn av syndefallet. Frelsen har altså ikke menneskers tro, mens Jesu korsdød og forsoning som sentrum. Troen er derimot den hånd som griper denne gaven og som gjør at den tilegnes som en personlig erfaring. Vi får del i Guds rettferdighet (2 Kor 5,21). Det er Gud som ved Den Hellige ånd kaller mennesket til frelse. Frihet til å velge er menneskets adelsmerke, men det innebærer også et stort ansvar. Guds kall er det første trinnet i frelsens "orden". Kallet til omvendelse og tro kan komme på flere måter, gjennom forkynnelsen av Guds ord, men også gjennom spesielle hendelser som fungerer som en indre vekker. Den som er kalt, opplever seg selv som en synder som trenger tilgivelse fra Jesus Kristus (Jesaja 55,6).

Det neste naturlig steg for å tilegne seg frelse, er erkjennelse, anger og omvendelse. Tro er kort og godt å komme til Jesus med sine synder! Bibelen sier at "dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, skal du bli frelst" (Rom 10,9-10).

På samme måte som synd egentlig betyr å bomme på målet, innebærer omvendelse å begynne å gå i en annen retning, la seg lede av Guds ånd til å søke hans vilje og utvikle det nye livet som ånden har skapt på grunnlag av tro og bekjennelse. Tro er den Guds gave som skaper frelsens under (Efeserne 2,8-9).

Det er viktig å understreke at tro ikke er knyttet til følelser eller spesielle opplevelser. Følelsene hører til den menneskelige natur, mens frelsen er en Guds gave som menneskene tar imot i tro og tillit. Troen i seg selv frelser ikke, den tar imot frelsen. Vi frelses ikke av tro, men ved tro (Romerne 10,17).

Barnevelsignelse - Fordi barnet tilhører Gud
Pinsevennene døper ikke spedbarn, men praktiserer "barnevelsignelse". Det har sammenheng med at pinsevennene er av den oppfatning at barna tilhører Guds rike.

Barnevelsignelse har sin bibelske motivasjon fra fortellingen om at Jesus tok småbarn inntil seg, velsignet dem og erklærte at de tilhørte Guds rike (Markus 10,13-16). Samtidig tjener barnevelsignelsen til å presentere spebarna for menigheten og oppfordre menighetsfellesskapet til å be for det lille barnet og den øvrige familie. Barnevelsignelse skjer som regel i tilknytning til en gudstjeneste eller et offentlig møte hvor familien og barnet er tilstede. Det synges en innledningsang, det leses fra Bibelen og pastoren holder barnet, for det og velsigner det i Jesu navn.

Dåp - En glad bekjennelseshandling
Pinsevenner praktiserer dåp av troende, den såkalte baptistiske dåpsformen. Dåpen finner som regel sted i menighetens eget gudshus der det er tilrettelagt for dåp. Dåpshandlingen skjer på grunnlag av personlig tro og et ønske om å knytte seg til den lokale menigheten som medlem. Dette har sammenheng med at dåpsbefalingen fra Jesu egen munn var knyttet sammen med kallet til "å lære dem å holde alt det jeg har befalt dere" (Matteus 28,20). Dette mener man best kan realiseres gjennom et forpliktende menighetsfellesskap.

Dåpshandlingen foregår på den måten at dåpsforretter og dåpskandidat sammen går ned i dåpsbassenget. Den som forretter, innleder gjerne med bønn hvoretter han døper vedkommende på grunnlag av følgende bekjennelse: "På din egen tro og bekjennelse og på Jesu Kristi befaling, så døper jeg deg til Kristus, I Faderens, Sønnens og Den Hellige ånds navn". Så dåpes dåpskandidaten som et symbol på at man "begraves" til det nye livet i Jesus. Man blir ikke frelst i dåpen, men man døper seg fordi man allerede er frelst, som en bekjennelseshandling til Gud (Rom 6:4).

For øvrig henviser vi til boken "Tro og Lære" skrevet av misjonær Alf Somdal og utgitt på Filadelfiaforlaget/Rex Forlag 1990. Den gir en bred innføring i og en samlet presentasjon av pinsevennenes tro og lære.

Tungetale - Et bønnespråk i takknemlighet til Gud
Mange ser på tungetale som noe merkverdig og ekstatisk, en slags religiøs trance. For dem som selv har personlig erfaring med tungetale, er det derimot til stor hjelp. Bibelen snakker om at vi ikke alltid vet hvordan vi skal be, men "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord" (Romerne 8,26). Tungetalen er dette bønnespråket som trer i kraft når man ikke bare vil be med egne tanker og ord, men også med sin ånd.

Tungetale oppstod som et urkristen fenomen første gang på pinsedag i Jerusalem (Apostlenes gjerninger 2). Det kom "et brus fra himmelen", det så ut som om ild satte seg på hver enkelts hode og de begynte å tale i andre tunger - eller på andre språk. Resultatet av dette var at Jesu etterfølgere fikk en mye større frimodighet og glede, og de mottok også åndelige gaver som ble en manifestasjon på at Gud var med dem. Det er derfor pinsevennene legger så stor vekt på å forkynne det budskapet som er knyttet til pinse og det som forandret noen redde disipler til å bli frimodige apostler.

Erfaringene rundt om i verden i dag bekrefter at det er de åndsfylte kristne som er de sterkeste støttespillere for menighetsvekst og framgang i Guds rike. Prioriteringen av denne forkynnelsen er nok mye av årsaken til at pinsebevegelsen har den klart største framgangen av evangeliske trossamfunn på verdensbasis i dag.

Tungetale og åndsfylde er naturligvis ikke forbeholdt pinsevenner. Innenfor en rekke andre kristne miljøer og organisasjoner, som OASE-bevegelsen, trosmenigheter, baptister, misjonsforbundsmenigheter, etc. er det mange som har gjort erfaringer med tungetale og Den Hellige Ånds gaver og frukter. Det er likevel liten tvil om at det i de fleste kirker og menigheter er behov for at flere kristne kunne oppleve et rikere kristenliv med et sterkere innslag av åndelige gaver.

Her har Pinsebevegelsen vært banebrytende og holdt disse åndelige verdiene oppe gjennom hele dette århundret.